DU TRENGER IKKE Å FORTELLE MEG AT JEG HAR LAGT PÅ MEG

Den siste tiden er det et tema som har plaget meg, et tema som treffer og påvirker meg i stor grad. Men det er også et sårt tema, noe som har gjort meg usikker på om jeg har hatt lyst til å skrive om det. Jeg føler at man må trå forsiktig når man snakker om kropp, og spesielt når det kommer til kvinnekroppen og hvor mange kilo den eventuelt skal eller ikke skal veie. Jeg har også kjent mye på at min stemme ikke er verdt noe, da jeg personlig alltid har vært tynn - kanskje i noens øyne for tynn, men jeg vil allikevel at stemmen min skal bli hørt - så her er det jeg har å si. 

Den siste tiden har jeg fått høre mye at jeg har blitt så fin nå som jeg har lagt på meg litt, at jeg kler de ekstra kiloene og at jeg har fått mer kvinnelige former. Jeg har fått høre at jeg ser sunnere og friskere ut og at jeg ikke lenger ser for tynn ut. Med andre ord så har jeg den siste tiden fått ekstremt mange kommentarer på vekten min - direkte til meg, men har også fått vite gjennom venninner at andre har snakket om meg.

Uten unntak har alle kommentarene (hvert fall til meg) vært positive, og de har vært ment som et kompliment, men hva gjør det egentlig med meg at alle hele tiden kommenterer vekten min?

Dette er en ting som har fascinert meg den siste tiden som min vekt har vært tema - hvorfor er det greit å bemerke bare fordi jeg "var" så tynn? Jeg føler at alle tror det er greit å bemerke min kroppsvekt fordi jeg i utgangspunktet burde være fornøyd, jeg er jo tross alt fortsatt slank. Det er greit fordi jeg har en kropp som ikke vanligvis bærer med seg et dårlig selvbilde - men hva vet egentlig dere som kommenterer om tankesettet mitt? Hva vet dere om mitt forhold til kroppen min? 

Den siste uken har vært tøff for meg, det er ikke lett å gå rundt og vite at kroppsvekten din har vært eller er tema i vennegjengen. Jeg kødder mye med at jeg har lagt på meg 10-15 kg på ett år, men det betyr ikke at jeg tillater andre å diskutere det. Jeg har ikke brydd meg særlig om de ekstra kiloene som har lagt seg her og der på kroppen min, eneste som har irritert meg er at det plutselig blir klamt mellom lårene mine når jeg sover. Jeg har ikke tenkt noe spesielt på sommeren eller hvordan det skal være å gå i bikini - ikke før denne uken. 

Denne uken har jeg grått til samboeren min fordi jeg syns jeg har lagt på meg for mye. Jeg har grått fordi buksene mine har blitt litt for stramme. Jeg har grått fordi jeg gruer meg til å gå i bikini. 

Det er ikke sånn at jeg den siste uken har lagt på meg enda mer - men det var denne uken alle kommentarene plutselig begynte å svirre rundt i hodet på meg. Min egen kroppsvekt var plutselig noe jeg tenkte på - hittil hadde jeg bare vært fornøyd med at den fungerte som den skulle. Jeg begynte plutselig å studere kroppen min i speilet, hver nye lille kilo. Jeg la merke til at jeg ikke har synlige magemuskler lenger, jeg har en valk på ryggen og magen min er ikke lenger helt flat. 

For to uker plaget ikke alt det her meg, kroppsvekten min var ikke noe jeg tenkte på. Men alle kommentarer har fått meg til å tenke: "Burde jeg kanskje vurdere å endre kosthold, gå ned noen kilo?" 

Jeg, en normalvektig og sunn ung voksen har plutselig begynt å se på kaloriinnhold i maten jeg spiser - det har jeg aldri noensinne gjort. Jeg har begynt å se meg mer i speilet enn vanlig og jeg har begynt å legge merke til pølsa på magen. 

Dette er kun fordi alle har trodd at det er greit å kommentere kroppsvekten min. Det at alle andre syns jeg har blitt finere, sunnere og mer som en kvinne har gjort at mitt selvbilde har dalt ned i en jævla mørk dal. Det er ikke greit. 

Bare fordi jeg i noens øyne har vært for tynn så gir det for faen ikke dem rettigheten til å diskutere min kropp og at den nå veier mer enn for noen måneder siden. Alt dette snakket bærer nemlig med seg så mange tanker - for deg er det kanskje bare en liten kommentar, men for meg er det kroppen min, og den lever jeg i hver eneste dag. 

Så selv om jeg har vært og er tynn, selv om jeg kanskje trengte de kiloene - så vær så snill: ikke kommenter det. Det er ikke din plikt å kommentere noe jeg ser så godt selv. 

Det er ikke slik at jeg gruer meg til å gå i bikini til sommeren fordi jeg selv mener jeg har blitt tykk eller stor på noen som hels måte, men det er det faktum at min kropp har vært tema. Det er det faktum at folk har snakket om den - og i bikini kan de få kommentarene sine bekreftet. 

Så dere, vær så snill - bare fordi noen er tynne, så betyr ikke det at du har retten til å kommentere på kroppsvekten deres - du vet nemlig ikke hva som foregår på innsiden av hodet til dette individet. 

 

PS. Til alle dere som har kommentert på vekten min så vet jeg at dere bare mener det godt og snilt - men jeg vil bare minne dere på at kropp er sårt uansett om man er høy og slank, rund og lav eller en god kombo. 







- Frida Sophie Laabak

SKAL - SKAL IKKE

Hei! Long time, no see. 

Jeg savner denne lille verden jeg skapte her på blogg.no. Jeg har mange innlegg som bare ligger i arkivet mitt uten at jeg har postet de, for selv om jeg har vært "missing in action" her på den offentlige bloggen - så har arkivet mitt fylt seg opp med utdrag fra tankekaoset mitt. 

Jeg tror at på et tidspunkt så fikk jeg for høye forventninger til meg selv om hva bloggen min faktisk skulle være - av en eller annen grunn ville jeg ikke ha en "hverdags-blogg" og det gjorde det rett og slett for vanskelig for meg å komme med et innlegg hver dag. Jeg ville ha en blogg av kvalitet - ikke bare en blogg hvor jeg presset meg selv til å poste hver eneste dag fordi det var "riktig". Derfor så vurderer jeg nå å starte igjen, men denne gangen vil jeg ikke ha så store forventninger til meg selv. Innimellom så kan det bare komme et innlegg om hva jeg gjorde den dagen eller noen meningsløse bilder fra tumblr fordi jeg syns de var fine og har lyst til å poste de. Og innlegg hver dag skal ikke være malen jeg følger, det kommer til å komme innlegg de gangene jeg har noe å skrive om eller når noe jeg har lyst til å dele popper opp. 

Siden sist har det skjedd mye. Jeg har begynt å jobbe, himmelen har fått en ny engel og jeg har begynt å bry meg om ting jeg ellers ikke har tenkt så mye på. Jeg har rett og slett igjen hatt så mye å tenke på at det spindelvevet oppe i hodet mitt trenger å løse seg opp - og da tyr jeg til nettopp bloggen. 

Jeg vil fortsatt bare si tusen takk til dere som fortsatt har trykket dere innom, for jeg har tenkt mye på dere. 



- Frida Sophie Laabak

 

BILDEFAVORITTER FRA AUSTRALIA: DEL 4



















- Frida Sophie Laabak

BILDEFAVORITTER FRA AUSTRALIA: DEL 3
















- Frida Sophie Laabak

ETT AV MANGE

For nøyaktig ett år siden i dag møtte jeg en fantastisk gutt. For ett år siden i dag var jeg verdens dårligste søster og dro på fest selv om jeg kunne bli tante når som helst. For ett år siden i dag var jeg relativt full. For ett år siden i dag skulle jeg på konseptslitt. 

For nøyaktig ett år siden i dag møtte Magnus meg. For ett år siden i dag var også Magnus relativt full. For ett år siden i dag skulle Magnus på konseptslipp.

For ett år siden i dag møttes vi. 

I løpet av et år med deg Magnus så har jeg lært mye om deg, men også meg selv. Vi har gått motbakker sammen, men også kjent på lykkerus uten sidestykke. Jeg er så utrolig glad for at jeg dro på dette slippet for ett år siden, og jeg er så utrolig glad for at du gjorde det samme. Jeg gleder meg til mange år fremover, men jeg vil huske dette året også. Derfor har jeg skrevet dette innlegget til deg, og jeg håper du blir glad for å lese det. 

FEM TING DU HAR LÆRT MEG

♥ Du har lært meg at det fortsatt finnes gutter med store hjerter og en omsorg jeg nesten hadde mistet håpet om at fantes. Du har lært meg hvor lite egoistisk man kan være, samtidig som man også har rett til å være det noen ganger. 
♥ På en tur i sommer så lærte du meg, eller vi fant ut sammen at jeg er redd for alpakkaer. 
♥ Du har lært meg hvordan man kan se mye mer positivt på ting, og at alt som regel har en løsning.
♥ Du har lært meg at jeg kanskje ikke er så forferdelig som jeg selv skulle ha det til, du har lært meg at jeg kanskje er god nok som jeg er uansett hva jeg selv velger å tenke.
♥ Du har lært meg å drite litt i hva alle sier, og du er mye av grunnen til at jeg den dag i dag tørr å blogge og ytre meg på den måten jeg liker best.


FEM AV MINE FAVORITT ØYEBLIKK
♥ Alle gangene vi har fisket krabber sammen, og bare kost oss ved vannet vi to.
♥ Da det egentlig var altfor kaldt ute, men vi bestemte oss for å sette oss på toppen av et stupetårn og se på stjernene. 
♥ Sjokket du fikk da du fant ut at kanel-milkshake faktisk er godt, og at jeg ikke prøvde å lure deg.
♥ Jaktene våre etter nye lekeplasser å utforske. Jeg liker at vi kan være så barnslige sammen.
♥ Den gangen vi satt og lo oss ihjel av "å søjee tikk". Det her er sykt internt, men det er nesten hele greia. 


FEM GANGER DU HAR VIST MEG HVOR SNILL DU ER
♥ Første gang du møtte Stine, det er kanskje rart for deg å forstå, men jeg kan med en gang noen møter Stine fortelle om de er snille og passer som kjæresten min eller ikke.
♥ Den gangen du måtte jobbe ekstra lenge og jeg hadde ventet på deg, men du tok med roser og sjokolade hjem til meg. 
♥ De gangene jeg har vært urolig i kroppen, og du har latt meg være i fred, men også holdt rundt meg de gangene jeg har trengt det.
♥ Da du hentet meg på flyplassen etter jeg hadde reist hjem fra jorden rundt, og generelt mens jeg var på reise så var du så utrolig støttende og god.
♥ Da du passet på meg på Tryvann etter noen hadde puttet noe i drikken min, og kjempet deg inn til meg på røde kors. 


FEM TING SOM HAR SJOKKERT MEG MED DEG
♥ At du ikke visste hva en synagoge er, og tro meg mægz, jeg kommer aldri til å slutte å erte deg for det.
♥ Hvor lenge det er fysisk mulig for et menneske å sove, du sjokkerer meg like mye hver helg.
♥ Du planlegger aldri noe, men får det som regel til allikevel. 
♥ Evnen din til å se det positive i alle situasjoner, det er noe du gjør gang på gang som jeg forhåpentligvis også har blitt flinkere til.
♥ At du faktisk lar meg sminke deg, og lar meg gosse meg med ting andre ville funnet irriterende.


FEM TING JEG SETTER PRIS PÅ MED DEG
♥ At du lar meg være 100% meg selv.
♥ At du liker å puzzle med meg, og alle rare ting vi finner på.
♥ At du tar vare på meg.
♥ At du er så søt med Erik, dere to sammen er noe av det søteste jeg vet om.
♥ Smilet ditt, du har et sånn smil som smitter så sinnsykt. Jeg klarer ikke være sur på deg så fort det smilet kommer. 


FEM TING JEG SER FREM TIL MED DEG
♥ Jeg gleder meg til vi skal flytte sammen.
♥ Jeg gleder meg til vår første ferie sammen.
♥ Jeg gleder meg til sommeren, sånn at vi kan fortsette å leke etter lekeplasser og finne flere dyr jeg er redd for.
♥ Jeg gleder meg til å le masse mer med deg. 
♥ Jeg håper og tror at vi gifter oss en dag, og jeg gleder meg sykt til det. 


Jeg visste ikke at man kunne bry seg så mye om et menneske på bare ett år, men du har vist meg at det er mulig.

- Frida Sophie Laabak

VLOGG: GET TO KNOW ME

Hei fine dere!

Nå har jeg laget min første videoblogg, og jeg skal ærlig innrømme at den satt veldig langt inne! Jeg bestemte meg derimot for å utfordre meg selv litt, så her er resultatet! Husk at det er første gange, så vær litt snille meg meg ♥

 

Dere får ha en super helg!
- Frida Sophie Laabak

DERE SPARKER MENNESKER SOM LIGGER NEDE

Nå skal jeg skrive om et tema som er tungt for meg, men min måte å komme meg gjennom ting på er å skrive det ut. Det er min egen lille terapi, og nå sitter jeg i en situasjon hvor tastaturet for nok en gang er min beste venn. 

Jeg vil først si at jeg ikke er veldig politisk av meg, selv om jeg kommer fra en veldig politisk aktiv familie så ble jeg det lille unntaket som rett og slett aldri har orket å sette meg inn i det. Men jeg har fått lære, og oppleve hvilke ting i dette samfunnet som ikke fungerer. 

Jeg droppet ut av videregående. Jeg annulerte tredje året mitt på Frederik II. Det var en tøff, men viktig avgjørelse. Frederik II behandlet meg ikke slik de skulle og til dags dato prøver jeg å rydde opp i det de sendte meg gjennom. Jeg er skuffa over skolesystemet, og jeg er et resultat av et system som absolutt ikke fungerer.

I andre VGS gikk jeg på en smell, jeg ble borte fra skolen i ca en måned. Veien tilbake på skolebenken var lang og tung, men jeg var fast bestemt på å prøve og gjøre alt jeg klarte for å fullføre andre klasse. Jeg ble lovt mye, jeg skulle få vurdert i fagene om jeg møtte på prøvene, jeg skulle få beskjed om når de var og det holdt at jeg møtte på de. Jeg orket ikke selv å møte i alle møtene, men jeg har en fantastisk pappa som ordnet med skolen for meg. Da det etterhvert ble veldig vanskelig for meg å komme meg på skolen, ble jeg lovt karakterer i alle fag. Jeg visste at jeg ikke ville få de karakterene jeg håpte på, men det var bedre enn IV. Karakterkortet kommer, og 3 av lærerne hadde ikke holdt det de lovte. Jeg fikk IV i fag jeg hadde blitt lovt karakter i. 

Dette var første gang jeg følte meg lurt.

Jeg hadde bestemt meg for at tredje klasse skulle bli annerledes, men jeg var redd og nervøs for å møte lærerne som hadde lurt meg. Jeg fikk mange av de samme lærerne tredje året, og det var vanskelig for meg å se de hver dag - jeg følte de ikke trodde på meg eller hvor alvorlig situasjonen min var. Det var en ny runde med legeerklæringer, brev fra psykologen min og nye møter om hvordan dette skulle gå. Skolen lovte meg at de skulle strekke seg langt for at jeg skulle fullføre, men hva ble gjort? I mine øyne så ble ingenting av de de lovte meg nok en gang holdt. 

Til jul i tredje orket jeg ikke mer, jeg orket ikke møte på en skole hvor jeg ikke ble tatt seriøst. Jeg hadde fått legeerklæring på at jeg skulle slippe å ha fremføringer foran noen andre enn læreren, allikevel ble jeg gang på gang presset til å gjøre nettopp dette. Det resulterte i at jeg ikke lenger turte å møte i fag hvor jeg visste at fremføringer var en stor del av faget. Jeg kom på skolen, men jeg hadde ikke lenger en plass. Jeg kom til en time hvor vi skulle deles inn i grupper, men navnet mitt var ikke i noen av dem. Jeg gråt mye på do, jeg ringte mye hjem - og jeg var utslitt. Skolen gjorde ikke det de lovte, de gjorde det rett og slett umulig for meg å møte - umulig for meg å nå målet mitt. 

Mot slutten av året kom mailen om at jeg stod i fare for å få IV i flere fag, og verden min falt nok en gang sammen. Jeg hadde to valg: få vurdert i 2 av 6 fag og ta med meg fraværet videre, eller annulere året mitt og starte på nytt. Jeg valgte sistnevnte. Denne avgjørelsen tok jeg i mai. Nesten et helt skoleår hadde gått, og jeg fikk nok en gang slengt i trynet at skolen ikke bryr seg om elevene som sliter - skolen er rett og slett designet for de som takler presset og som klarer å ha et minimalt fravær. 

Jeg bestemte meg allerede i det øyeblikket for at jeg aldri skulle tilbake på Frederik II. 

I januar var jeg i møte med de som hjelper til med utdanning og veien videre. Jeg fortalte at jeg ville til Lillehammer og at jeg måtte bort fra Fredrikstad. Jeg ble møtt med at det var en fantastisk ide, og at hun virkelig hadde troen på dette. To uker før søknadsfrist viser det seg at det var mye vanskeligere enn det de gjorde det til. 

Jeg føler meg igjen lurt av systemet.

Jeg har de siste månedene vært i møter som skal få meg på beina igjen, men når alt kommer til alt så må jeg gjøre dette alene. Jeg står alene og må finne ut av dette selv. Takk Gud for at jeg har en fantastisk pappa som stiller opp og som gjør alt han kan for at jeg skal komme meg på beina. Han er den eneste som har hjulpet meg. 

Dere skulle få meg på beina, meg isteden så sparker dere meg når jeg allerede ligger nede.

Nok en gang er jeg utslitt. Og det kun som et resultat av at systemet ikke fungerer. 



- Frida Sophie Laabak

SMÅ TING, STOR FORANDRING

Hei!

I helgen nevnte jeg at jeg hadde bestilt en del ting fra Ellos home og desenio.no. Jeg var så lei av rommet mitt, og syns at det var altfor hvitt. Da jeg flyttet ned for rundt 2år siden syns jeg det var så sinnsykt fint med alt hvitt, og syns det var beste løsningen. Men etterhvert så har jeg blitt litt lei av mangelen på farger, og selv om det fortsatt er mest hvitt på rommet - så tenkte jeg å vise dere hvordan rommet mitt ser ut nå!

Sengetøy fra Ellos home. 




Aviskurv og krukke til sminkekostene fra Ellos home.



Plakater fra Desenio.no og lappe + reinsdyrhode fra Ellos home

- Frida Sophie Laabak

ALL THE BRIGHT PLACES - QUOTES

Det er ingen hemmelighet her på bloggen at en av mine absolutt favoritt bøker er "all the bright places" av Jennifer Niven. Mye av grunnen til at jeg elsker denne boken er alle de fantastiske tingene som blir sagt, og måten ting blir beskrevet som. Jeg tenkte nå å dele noen av mine absolutt favoritter med dere! 








- Frida Sophie Laabak


ROLIG HELG

Hei kjære lesere!

Jeg beklager at jeg har vært litt fraværende på bloggfronten de siste dagene, men jeg ville rett og slett ha en rolig og koselig helg med kjæresten. Jeg burde egentlig være flinkere til å ta meg noen dager innimellom, for akkurat nå så er motivasjonen på topp. Det er rart hvordan man kan savne å trykke på et tastatur for å fortelle fremmede om livet sitt. 

Denne helgen har Magnus og jeg bare slappet av, bortsett fra på fredag - da gjorde vi nemlig om rommet mitt, så stay tuned for bilder av resultatet! Det er jo litt rart, for jeg ser jo bare kjæresten min i helgene, han går nemlig på folkehøgskole, så ukedagene hans går til det. Det er så godt når vi endelig får vært sammen, og det er som jeg sa til Magnus i ste - hvorfor går helgen så fort, men ukedagene så sakte? Det gjør det jo ekstra koselig når vi først er sammen, men jeg skal innrømme at jeg savner tiden da han bare var 5 minutter unna. 

Til helgen har jeg om Magnus 1 års dag!! Herregud så fort det har gått. Nevøen min fyller også 1 år, så da blir det feiring av lille Eriken vår. Gleder meg masse masse! Nå skal jeg bare slappe av resten av kvelden. Har du hatt en fin helg?





- Frida Sophie Laabak

BILDEFAVORITTER FRA AUSTRALIA: DEL 2









- Frida Sophie Laabak

INTERIØR INSPO

Det mange av dere kanskje ikke vet er at jeg er veldig interessert i interiør, og de siste dagene har jeg klikket meg rundt på mange nettsider for inspirasjon!Jeg klarte ikke å finne igjen alt, men jeg tenkte å vise dere noe av det jeg har funnet! Har planer om å bestille en del av det nå snart, så stay tuned for å se den lille forvandlingen jeg har tenkt til å gjøre med rommet mitt! Ha en fantastisk dag videre alle sammen ♥
Abalinea Pute 50x50cm, Grå/Kobber / Whistler Wolf Pledd 130x180cm / Abalinea Pute 50x50cm, Hvit/Gull / Sengesett Rae
Vinduslampe Marble / Adrienne Vase, Model 4, Hvit/Gull / CHUNK Lysestake Av Marmor S Med Kobber / Duftpinner Signature
Lysslynge Glødepærer / Rådyrhode / Aviskurv
Frida Sophie Laabak

FLETTER OG TRUTEMUNN

Hei fine dere!

Den siste tiden, eller det siste halvåret så har det jo tatt av med fletter på både instagram og diverse sosiale medier - så i dag ville jeg prøve det selv! Jeg får liksom så flashback til barnehagen og barneskolen, da dette var en frisyre jeg elsket! Det er jo så deilig å få håret bort fra ansiktet, samtidig som jeg personlig syns det er veldig fint! I tillegg så syns jeg det var morsomt å ta på meg noe som også er litt "barnslig". Jeg blir rett og slett glad av å ha på meg disse klærne med denne frisyren. Hverdagsgleder ♥



Skjørt fra Nelly og t-skjorte fra Adidas. 

- Frida Sophie Laabak

FEM TING JEG LÆRTE SOM BACKPACKER

Som nevnt tidligere her på bloggen dro Julie og jeg på backpacker-tur rundt jorden. Som backpacker møter man mange mennesker, opplever mye nytt og møter på en haug av utfordringer. Derfor tenkte jeg nå å fortelle dere om noen ting jeg lærte på tur rundt jorden som backpacker. 

♥ Ikke bli på ett sted. Som backpacker drar du gjennom mange av byene et land har å by på. Du drar på langs, tvers, opp og ned. Jeg har vokst opp i en familie som har reist mye, og på feriene våre har vi alltid leid bil, men blitt boende på det samme hotellet. Jeg og Julie reiste innom mange av de største reisemålene i Thailand, og ved å flytte på deg så mye får du se så utrolig mye mer av hva et land har å by på. Vi var midt i jungelen, men også på kritthvite strender med turkist vann. 

♥ Pass på tingene dine. Ja, det er en selvfølge at du ikke lar verdigjenstander ligge ute i det blå, men jeg lærte på den harde måten at du ikke kan stole på alle. Julie og jeg var veldig positivt overrasket over hvor lite av stjeling og slikt vi hadde møtt på i Thailand, siste shuttlebuss tur fikk vi bekreftet at man ikke kan stole på alle. Sjåføren insisterte på at vi skulle legge sekkene foran, noe vi normalt ikke gjorde da det alltid ble lagt i bagasjen. Da vi ankom busstasjonen oppdaget jeg at mobil og penger var borte. Ved hjelp av Julie og noen fantastiske jenter på bussen fikk vi til slutt mobilen tilbake, men pengene hadde han "ikke hørt om." Ikke vær naiv og tro det beste om alle, det er som regel de hyggeligste som er flinkest til å lure. 

♥ Det er forskjell på folk. Som backpacker sover du gjerne på rom med fire eller flere mennesker, og du lærer fort at det er forskjell på folk. Det er bare å belage seg på at folk roter gjennom alle posene sine klokken 07.00 på morgenen og at en person alltid bestemmer seg for å smelle med døren i det du endelig har sovnet. Vi hadde også en ubehagelig opplevelse med en jente som tok med seg noen som ikke bodde på rommet vårt inn til oss etter en fuktig kveld på byen, og hun skjønte ikke problemet siden det var en ledig seng. Du kommer altså til å ville vri hodet av folk, men du lærer deg til slutt å bite tennene sammen. 

♥ Du trenger mindre enn du tror. Da jeg og Julie pakket sekkene våre var vi ekstremt nervøse for å ikke ha med oss nok, men tro meg: du trenger mye mindre enn du tror. Mesteparten av tiden kommer du bare til å slenge på deg den samme shortsen som dagen før, og en ny chill topp. Det er heller ikke vits i å pakke med deg masse sminke, da du mest sannsynlig bare vil bruke en brøkdel av det. På 7 uker tror jeg at jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger jeg brukte noe annet enn øyenbrynspudder. 

♥ Rumpetasken er din beste venn. Du hørte riktig, en rumpetaske er faktisk en fantastisk oppfinnelse. Du får plass til akkurat det du trenger som GoPro, penger, kort, antibac, pass og nøklene til rommet. Du slipper å gå og bære på en veske eller bag, så det er ikke i veien når du vil ta bilder eller bruke hendene til noe annet. Ja, det er kanskje harry, men du vil bli sjokkert over hvor mange som går rundt med denne fine oppfinnelsen!



- Frida Sophie Laabak

10 TING DU IKKE VISSTE OM MEG #2

Siden 10 ting dere ikke vet om meg slo så godt an sist, tenkte jeg det passet seg med en del to - så uten for mye babling tenker jeg at vi bare hopper rett i det!

♥ Sondre Lerche. Helt siden første gang jeg så Sondre Lerche på TV så har jeg vært skikkelig avstandsforelsket. Jeg vet liksom ikke helt hva det er, men det var nok noe jeg så som liten jeg bare ikke klarer å glemme. Så han på VG-lista for noen år tilbake, og jeg måtte nesten le av meg selv for hvor gira jeg ble. 

♥ Menneskehjernen. Jeg er ekstremt fascinert over hvordan menneskehjernen fungerer. Alt fra hvordan vi klarer å tenke og skape meninger, til hvordan hjernen vår forstår at det er dumt å hoppe utenfor en klippe. Jeg vet jo at veldig mye er lært, men det fascinerer meg hvordan det fungerer. Spesielt etter jeg ble tante har jeg tenkt mye på det, Erik blåser meg av banen hver eneste gang vi er sammen - han er ikke ett år en gang, men forstår så ufattelig mye. Det fascinerer meg også veldig hva som får oss til å bli som vi er, hvordan vi kan bli så vidt forskjellige i det samme samfunnet. Herregud, kunne snakket om det her i timesvis! 

♥ 2 og 5. Tallene 2 og 5 er lykketallene mine, hver eneste gang jeg fikk løpe i disse banene presterte jeg best. Jeg vet ikke om det bare var noe jeg tenkte som ga meg det ekstra dyttet i rumpen, men jeg er sikker på at jeg har satt personlig rekord på 60m, 60 mhk og 200 m i disse banene! 

Dokumentarer. Jeg er en skikkelig dokumentar-nerd. Dette henger nok litt sammen med min fascinasjon av menneskehjernen, jeg elsker å se på dokumentarer om mennesker - spesielt om mordere og psykiske lidelser. Jeg syns bare det er så ufattelig interessant. Jeg og pappa sitter ofte sammen og ser på en kanal som heter Investigation Discovery - en kanal med mord og mysterier 24/7. 

Ekstremt sjenert. På bloggen virker jeg nok som en veldig åpen person, men i virkeligheten så er jeg ekstremt sjenert. Hvis jeg møter nye mennesker er jeg som regel veldig stille, og det tar lang tid før jeg tørr å møte nye mennesker. Det er egentlig litt rart hvordan jeg klarer å være så åpen på bloggen hvor hvem som helst kan lese, men så sjenert i virkeligheten. 

♥ Ed Sheeran. Jeg og min aller beste venninne Julie er tidenes Ed Sheeran fans. Sommeren 2014 fikk vi se han live i Stavern, og det er en av de beste dagene i hele mitt liv! Vi dro tidlig inn for å sikre oss plasser helt foran - og vi stod på konserten hans på rad to. Det var virkelig helt fantastisk, og det å få dele det med en person som betyr så ufattelig mye for meg gjorde det ekstra spesielt. Jeg håper Julie og jeg får dratt på en konsert med han sammen igjen, for det var virkelig helt fantastisk. Jeg kan ikke la vær å nevne det, han er bedre live. DET trodde jeg ikke var mulig. 

Mamma. Jeg har et veldig åpent forhold til mamma. Jeg har aldri vært en av de jentene som har vært redd for å snakke med mamma om ting, og det er jeg så uendelig takknemlig for. Helt siden vi var små har mamma vært veldig åpne med oss jentene, og det har gjort at jeg aldri har vært redd for å snakke med henne. Jeg kan komme til mamma med alt fra gutte-problemer, til bagateller som at jeg ikke får til eyelineren min. Ingenting er liksom flaut med mamma, eller nå ljuger jeg kanskje litt - noe er det alltid flaut å snakke med foreldrene sine om, men det er kanskje hakket mindre flaut med min mamma. 

♥ Tyvene i Pippi. Jeg er fortsatt redd for tyvene i Pippi. Jeg kan se helt forferdelige skrekkfilmer og le av det etterpå og aldri få mareritt, men til dags dato kan jeg slite med å sove fordi jeg ser for meg at tyvene i Pippi skal klatre inn soveromsvinduet mitt. Det er så patetisk å tenke på at jeg aldri noen gang har blitt skremt av seriemordere, demoner eller dukker - men tyvene i Pippi har klart å gi meg varige mén. 

♥ The hunger games. Jeg er ekstremt fan av The hunger games. Er det noen filmer jeg kan se om og om igjen så er det hunger games filmene. Jeg elsker bare hele historien og alt. Jeg skal ærlig innrømme at jeg syns bøkene var bedre, men filmene er fantastiske på sin egen måte. Åh, jeg elsker de. 

♥ Tegne. Hvis jeg kunne valgt et talent, så ville jeg vært flink til å tegne. Jeg elsker å se på andres tegninger, og syns det er helt fantastisk hva mennesker kan få til med papir og blyant. Jeg syns også det virker som en veldig beroligende ting å være god på, pluss at du kan få utløp for kreativiteten din på din helt egne måte. Jeg elsker å skrive, men hadde jeg kunnet tegne i tillegg tror jeg aldri jeg hadde sluttet med å fargelegge de hvite arkene med tekst og motiver. 

- Frida Sophie Laabak

BILDEFAVORITTER FRA AUSTRALIA: DEL 1






- Frida Sophie Laabak

GOOD MORNING BEAUTIFUL

God morgen, fine dere!

Har dere hatt en fin helg så langt? Jeg har forhåndsskrevet dette innlegget her slik at jeg kan slappe av i helgen uten å tenke for mye på bloggen, så for å lage litt helgestemning lagde jeg en ekstra god frokost til morgenen i dag! Jeg elsker loff med avokado, egg og pepper, så det var nettopp det jeg lagde til frokost i dag. Kan vell kalle dette for den halvveis sunne favoritt frokosten min, siden ingenting klarer helt å toppe de gode pannekakene jeg la ut for en stund tilbake. 

Jeg har også et spørsmål jeg vil stille dere, hva ønsker dere å lese om? Vil dere at jeg skal skrive om et spesielt tema, eller er det noe dere lurer på? Jeg tar med glede i mot tips da det ikke alltid finnes så mye interresant å skrive om fra hverdagen min. 

Ha en fin helg videre!







- Frida Sophie Laabak

VÆR STOLT AV DEG SELV

Angst er det jævligste jeg vet om. Det er som om alle innvollene dine står i flammer, magen vrenger seg, du ser stjerner - og alt kan være fordi du ikke finner tørrsjampoen i butikken og er redd for å spørre. Angsten kan ta over livet ditt, den kan kontrollere hver eneste lille ting. Du kan ikke ha en samtale uten at du føler du sier noe feil, eller tenker på hva du burde sagt istedenfor i flere timer etterpå. Den kan gi deg følelsen av at du ikke er verdt en dritt, og at du ikke har noen grunn til å leve. Den kan gjøre hver minste lille ting til verdens største problem. Det er en kamp mellom realiteten og frykten. Du vet det ikke er farlig, men kroppen din forteller deg at du kan dø av det. Tenk om, hva hvis, men hvordan, hvorfor, nei, ja. Du føler deg fanget og klarer ikke finne en vei ut. 

Jeg har slitt med angst store deler av livet mitt. Jeg gikk fra å glede meg til å løpe foran publikum - til å være redd for å gå i butikken. Jeg har jobbet rumpen av meg for å tørre å gå i butikken alene. Noen ganger er jeg fortsatt redd for de minste ting, men jeg har lært meg å ta små skritt, den ene foten foran den andre, men viktigst av alt har jeg lært meg at det ikke er en skam å snu. 

Panikkangsten er ny for meg. Den sluker hele meg på en gang. Den får meg til å tro at jeg skal dø. Jeg er redd for den, og jeg jobber med den hver eneste dag. Jeg vet jeg ikke kommer til å dø, men kroppen min forteller meg alt annet. 

Jeg har prøvd i mange år og ta små steg av gangen. Det første jeg gjorde var å ta solarium alene - det var første gang jeg fullførte en ting jeg var redd for helt alene. Jeg hadde jo litt flaks med at det var en seng ledig og ingen på venterommet, men jeg klarte det uansett. 

Angst er vanskelig, og det er tungt - men det er en prosess. Psykologen min fortalte meg en gang at hjernen lærer veldig fort hva som er farlig, men bruker mye lenger tid på å forstå at det du har innstilt deg på at er farlig egentlig ikke er det. Det er noe jeg prøver å tenke på hver eneste gang jeg prøver å tråkke over en ny milepæl. Jeg er ikke lenger redd for å snu, det var også en trigger før - jeg lot vær å prøve fordi jeg skammet meg så enormt dersom jeg ikke fikk til det jeg ville. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har gått ut av en butikk uten det jeg kom for, rett og slett fordi jeg var så redd for å spørre, men jeg turte å gå inn alene, jeg turte å se. Det er jeg stolt av. 

Om du som leser dette sitter i samme situasjon så tror jeg det viktigste er å gi deg selv ros for se små tingene du får til. Om du så bare skulle i butikken, men snudde i det du ankom - så har du faktisk kommet deg helt til butikken, kanskje du neste gang tørr og gå inn? Og for alt du vet så kan du gang nr tre komme ut med melken du trengte, og kanskje til og med en sjokolade som premie til deg selv. 

Det viktigste jeg har lært er å være stolt av og fokusere på det jeg tørr og det jeg får til, kontra hva jeg ikke klarte - for noe er alltid bedre enn ingenting. Noen ganger kan til og med bare en tanke på noe du vil gjøre være bra nok, for du har klart å innstille hjernen din på at det er mulig - det har faktisk vært et alternativ for deg! 

Jeg er stolt av deg, vær stolt av deg selv også. Du har ikke valgt angsten, den valgte deg - og leser du dette er du mye tøffere enn du tror, det kan bare ta litt tid før du skjønner det selv. 

I dag spurte jeg etter noe i butikken helt selv, og det er jeg stolt av. 



- Frida Sophie Laabak

THE FURRY FRIEND TAG

Kjærligheten jeg har for hunden min er vanskelig å beskrive, den er så stor at jeg føler hun er barnet mitt. Jeg fant en litt morsom tag på nettet som nettopp handler om kjæledyr, og jeg fikk lyst til å svare på spørsmålene selv!

♥ Hva er navnet til kjæledyret ditt?
- Kjæledyret mitt er en hund, og hun heter Lykke Lita. Vi kalte henne det fordi det var nattasangen mamma og pappa sang til meg da jeg var liten, og siden jeg fikk henne i konfirmasjonsgave kunne det ikke passet bedre. På stamtavlen heter hun derimot Donna. 

♥ Hva slags dyr er kjæledyret ditt, og hvilken rase?
- Som sagt så er Lykke en hund. Hun er en Bichon Frise, altså en liten og søt hvit krølltopp. 

♥ Hvor lenge har du hatt kjæledyret ditt?
- Jeg fikk Lykke i februar 2011 tror jeg - så jeg har altså hatt hun i snart 5 år! 

♥ Hvordan fikk du kjæledyret ditt?
- Dette er egentlig en litt morsom historie. Jeg har egentlig alltid vært redd for hunder, men plutselig fikk jeg så sykt lyst på min egen. Det hadde nok litt med at begge søstrene mine hadde flyttet ut, og at jeg ikke var helt komfortabel med å være hjemme alene. Jeg startet med å argumentere for å få hund, men møtte vel egentlig svaret jeg hadde trodd jeg skulle få. Pappa har nemlig påstått i alle år at han er allergisk mot hunder, men da jeg omsider fant en som var allergivennlig og fortalte det til mamma, viste det seg at det bare hadde vært et triks han hadde brukt for å slippe alt maset. Etterhvert fikk jeg overtalt dem begge to, og det tror jeg ingen av de er lei seg for den dag i dag! 

♥ Hvor gammel er kjæledyret ditt?
- Jeg fikk Lykke da hun var 11 uker gammel, så hun er 5 år. Herregud, det har gått så fort - husker fortsatt hvor mye jeg stelte i stand til ettårsdagen hennes. 

♥ Hva kjennetegner personligheten til kjæledyret ditt?
- Lykke er ekstremt sta. Er det noe hun ikke vil er det umulig å få henne til å gjøre det. Hun er også veldig lat, og sover mesteparten av dagen. Annet enn det så hater hun å dusje, hver gang mamma nevner ordet dusj spurter hun ned til meg og søker beskyttelse. Hun er heller ikke veldig glad i andre hunder eller små barn, hun blir aldri aggressiv, men tar bare avstand eller legger seg i fanget mitt. 

♥ Hva betyr forholdet mellom deg og kjæledyret ditt for deg?
- Som nevnt tidligere så føler jeg at Lykke er barnet mitt. Stakkars vovva har fått høre om alt av jente- og guttedrama opp i gjennom. Hun er også veldig flink til å trøste meg når jeg er lei meg, og slikker som regel bort tårene mine om jeg gråter. Lykke får meg til å føle meg trygg, og jeg har et lite håp om at vi skal leve sammen for alltid.

Hva er noen av favoritt øyeblikkene du har hatt med kjæledyret ditt?
- Det første jeg kommer på er den første gangen hun vekket meg for å få kos på natten, jeg husker jeg ble så glad av å se den logrende halen hennes i det hun krøp opptil meg og la seg under dynen. Jeg elsker også øyeblikkene hvor jeg har lært henne nye triks, og du ser hun er stolt av seg selv - spesielt da jeg lærte henne på bjeffe på kommando. Jeg kan heller ikke la vær å nevne første gang jeg lot henne løpe fritt, og hun ikke turte å gå mer enn 20 m foran meg før hun stoppet og ventet, og jeg er veldig glad for at det ikke har forandret seg.

Har du noen kallenavn på kjæledyret ditt?
- Det går mye i "tjukka", det syns på Lykke at hun er en kosehund som er glad i mat - men hun logrer bare pent og tror det er navnet hennes de gangene jeg roper det etter henne. Vi kaller henne også mye for Lykka, rett og slett fordi det klinger litt bedre. Ellers så går det i vovva mi, bebbi og slike klengenavn.

- Frida Sophie Laabak
 

INNKJØP

Her om dagen var jeg og Julie ute på en litt spontan handletur, og det endte med at jeg tok med meg noen småting hjem! Dette inkluderer verdens søteste pysj, jeg kunne virkelig ikke gå fra den. JA, jeg er nesten 20 og kjøper meg en care bears pys, MEN HALLO - se så søt! Jeg kan ikke la vær å nevne hvor forferdelige vi så ut på denne byturen heller, begge to i hettegenser, UGGs og joggebukse. Nesten skummelt hvor mange blikk man får, men det er deilig å gi litt faen. 








- Frida Sophie Laabak

MY EVERYDAY MAKEUP ROUTINE

Hei fine dere!
I dag tenkte jeg å vise dere hvordan jeg sminker meg til hverdags - håper dere liker det! ♥









- Frida Sophie Laabak

MITT LIVS TØFFESTE AVGJØRELSE

1. september 2015 la jeg og min beste venninne ut på en reise som skulle forandre livene våre. Vi skulle reise jorden rundt. Vi skulle lære om oss selv og hverandre, vi skulle sprenge grensene, vi skulle oppleve nye kulturer, vi skulle ha opp og nedturer og vi skulle le, gråte og savne. Lite visste jeg at denne turen skulle innebære den tøffeste avgjørelsen jeg noensinne hadde tatt. 

2. september ankom vi Thailand, spente og slitne kom vi oss til hostellet vårt i Bangkok. Eventyrer hadde begynt - tårevåte avskjeder lå bak oss og vi hadde hele verden foran oss. Dette var første stoppested på turen som skulle vare i 16 uker. 

Underveis ble jeg veldig dårlig, og til dags dato syns jeg det er vanskelig å ordlegge meg. Julie og jeg hadde begitt oss på en tur gjennom jungelen i Chiang Mai. Turen hadde vært slitsom og fantastisk, vi hadde fått realiteten slengt i trynet da vi besøkte en landsby, vi hadde badet i en foss og vi hadde følt av vi var en del an jungelboken. Lite visste jeg at denne turen skulle inneholde mitt første møte med panikken. 

Natten kom, vi lå 16 mennesker på bambus med myggnett rundt oss og en sovepose over oss. Rundt klokken 03.00 våknet jeg med en brennende følelse i hode og armer, panikken begynte å bre seg i kroppen. Hva skal jeg gjøre, jeg er midt i en jungel i Thailand. Jeg følte jeg måtte kaste opp, det ble vanskeligere å puste, men jeg ville ikke vekke hele hytten. Jeg prøvde å slappe av, jeg prøve å overbevise meg selv om at jeg var sliten. Det hadde vært mye inntrykk, vi var midt ute i den store verdenen alene. Jeg klarte ikke sove. Jeg satt meg opp og rev posen til Julie ut av sekken hennes, jeg måtte kaste opp. Julie våknet, hun trodde jeg ikke fikk puste. De første tårene falt, jeg var så ufattelig redd. Den brennende følelsen spredte seg til resten av kroppen, og resten av natten bestod av å våkne, prøve og kaste opp, for så å få fem minutter på øyet. 

Dag 2 skulle vi gå lenger inn i jungelen - vi skulle bade i en ny foss og dra på bambus rafting. Da jeg våknet den morgenen var beina mine som gele, jeg sa til Julie at jeg ikke trodde jeg kom til å klare å fullføre turen, jeg var for redd - jeg var for svak. Jeg ble omsider kjørt ned til en liten landsby av en av lederne, og der ventet jeg på resten av gjengen. Jeg lå i denne landsbyen med fem omtenksomme thai-menn rundt meg, de prøvde å få meg til å le, men jeg ville bare sove. Jeg fikk en pute og fikk endelig roet ned kroppen litt. 

Da vi hadde fullført turen og var tilbake på hostellet ble jeg sengeliggende i to dager, jeg trodde egentlig bare at kroppen min hadde fått sjokk - og Julie var en engel som prøvde å få i meg nok mat og drikke. Jeg savnet mamma så inderlig, men Julie ble min lille mamma for meg der i Thailand. 

Uke 3 i Thailand bestemte Julie og jeg oss for å markere oss med litt blekk. Vi unnet oss en bedre middag på en restaurant vi hadde kikket på dagen i forveien. Gode og mette gikk vi for å tatovere oss. Underveis ble vi begge ganske dårlige i magen, men vi måtte bite tennene sammen resten av tiden det tok å forevige et motiv på kroppen vår. Da vi omsider kom oss tilbake til rommet vårt kom alt i alle retninger. Vi hadde blitt matforgiftet og var sengeliggende i 3 dager. På dette tidspunktet befant vi oss på Koh Phi Phi og hadde bestilt en båttur for å se på ape stranden og Maya Bay. Dette var en tur vi hadde sett frem til fra vi bestilte turen. 

Dagen vi skulle på båttur kom, men på vei ut til båten innså jeg at jeg var for svak. Vi bestemte oss for å dra på sykehuset - der fikk jeg beskjed om at jeg var dehydrert. Jeg ble lagt inn og fikk drypp i armen. Nå savnet jeg mamma ekstremt, jeg var redd og følte meg liten. I det sykepleieren går ut merker jeg at jeg får problemer med å puste, jeg regnet bare med at det var angsten for det ukjente og klarte etterhvert å roe meg selv. Jeg ble der i litt over ett døgn.

Resten av Thailand gikk fint, og nå gikk turen videre til Australia. Et land jeg har drømt om siden jeg var 14 år gammel. Den første uken i Sydney gikk uten problemer, og jeg forelsker meg i landet og kulturen. Videre gikk turen til Byron Bay. 

Jeg hadde fått beskjed i Thailand om at hvis jeg kjente på de samme symptomene måtte jeg dra tilbake på sykehus. Jeg våknet en del de nettene vi befant oss i Byron Bay, den samme brennende følelse, den samme kvalmen og de samme pustevanskene. Julie hadde med seg tabletter mot dehydrering og jeg proppet de i meg som om det var godteri. Følelsen av at innsiden av kroppen min brant forsvant ikke, men dette var et land jeg hadde drømt om, et land jeg ville oppleve - så jeg fortsatte. 

Vi kom oss videre til Surfers Paradise, her ble symptomene verre. Jeg ville bare ligge i sengen hele dagen, jeg var svimmel, kvalm og slet med å puste hele tiden. Vi stod i matbutikken og jeg ringte hjem i panikk, jeg var sliten og redd. Etter anbefaling av mamma bestemte vi oss for å dra tilbake til sykehuset. 

Da vi ankom legevakten sa jeg at jeg var dehydrert og fortalte om Thailand. Da legen kom og fortalte meg at det ikke var noen resultater på prøvene mine som viste til dehydrering ble jeg redd. Hva kunne det være? Jeg trodde på det tidspunktet at det var noe alvorlig galt med meg. Hun ba Julie gå ut og spurte meg om jeg hadde noen form for angst, jeg fortalte henne at jeg har slitt av og på med det i omkring fem år. Da kom setningen jeg aldri kommer til å glemme: "Jeg skulle ønske jeg kunne hjelpe deg, at jeg kunne gi deg noen piller og at alt ble bra igjen, men det er angsten din." Setningen jeg innerst inne visste kom, men også setningen jeg var livredd for å høre. 

Jeg levde ut drømmen min, jeg reise jorden rundt med min beste venninne - og nå skal angsten prøve å stoppe meg. Jeg knakk sammen, jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, jeg ringte hjem til mamma og hylgråt. Jeg var sint, jeg ville ikke tro på henne - hvordan kunne angsten gi meg en følelse av at noe var fryktelig galt med meg, jeg trodde det bare var en unnskyldning legen kom med for å få meg ut derfra. Angsten kunne ikke ta fra meg dette også, det kunne ikke være sant. 

Vi fikk beskjed om å besøke en familielege da vi kom til Brisbane dagen etterpå, slik at jeg kunne på de medisinene jeg gikk på hjemme. Da kom vi inn til et menneske jeg følte dømte meg fra topp til tå. Det første hun spurte meg om var om jeg røyket marihuana, og jeg følte jeg satt foran et menneske som ikke trodde på meg. Jeg sa jeg kom dit for å få resept på medisinene jeg gikk på hjemme, men hun var mer interessert i reisen vår og hvor langt vi skulle. Etterhvert tittet hun på meg og sa: "Slapp av, du skal få medisinene dine."  Rett etter hun sa det tittet hun på Julie og sa at jeg ikke kunne fortsette turen sånn her. For første gang sa en det jeg var så redd for å innrømme, men som jeg hadde tenkt siden den natten i jungelen. 

Da vi kom ut ringte jeg mamma og skrek hysterisk inn i telefonen at jeg måtte hjem. Som mor prøvde hun selvfølgelig å overtale meg til å bli, ikke fordi hun ikke ville mitt beste eller ville ha meg hjem, men hun var redd for at jeg kom til å angre. Samme kveld bestilte jeg flybillett hjem - flyet mitt gikk dagen etter klokken 17.00.

Jeg var redd for at Julie skulle være sint på meg, for at Julie skulle føle at jeg sviktet henne, men hun motbeviste alle fryktene mine. Julie støttet meg fult ut i valget jeg tok, hun har det største hjertet jeg vet om. Hun forstod, og det er mer enn jeg noen gang kunne bedt om. 

Jeg tok mitt livs vanskeligste avgjørelse. Jeg avbrøt turen jeg hadde drømt om, jeg forlot bestevenninnen min ute i den store verden alene og jeg måtte fly hjem fra Australia helt alene. 

Turen hjem gikk over all forventning. Støtten jeg fikk var helt utrolig. Og Julie fullførte turen vi startet på sammen - hun er den tøffeste jeg kjenner.

Den dag i dag sitter jeg her med et annet syn på ting. Jeg føler meg sterkere enn noen gang, jeg har vært gjennom det jævligste jeg kan tenke meg - men jeg sitter her og er stolt av alt jeg klarte. Stolt av Julie som fullførte. Den tøffeste avgjørelsen i mitt liv var en riktig avgjørelse, og jeg ser annerledes på ting. Jeg ser at livet ikke alltid går i den retningen du tenker deg, men det betyr ikke at du ikke lærer noe av det. Jeg er sterkere, mer selvsikker, mindre redd og jeg har innsett hvor viktig mamma er for meg. 

Jeg hadde aldri kommet meg gjennom de siste månedene uten mamma. Hun har vært der for meg døgnet rundt, jeg har holdt hun våken til hun skulle på jobb og jeg har fått ligge i fanget hennes å sove så lenge jeg vil. Mamma er min trygghet, mamma er den beste medisinen mot angst jeg kan tenke meg. Jeg har faktisk den beste mammaen i verden, og jeg er så takknemlig for at jeg får ha akkurat henne som mamma. Tusen takk. 

Jeg kom meg kanskje ikke jorden rundt, men jeg står stødigere på to bein nå enn det jeg gjorde 31. august 2015.


- Frida Sophie Laabak

EMPO TV

God søndag, kjære dere!

For sånn ca to uker tilbake fikk jeg en melding på Facebook av en vakker dame med navn Beate! Hun fortalte meg at hun hadde lest bloggen min, og likte spesielt godt innlegget jeg hadde skrevet om Stine. Først ble jeg litt sjokkert over at det fortsatt fikk oppmerksomhet, men så leste jeg videre og fikk et brus av lykke i kroppen. Beate lurte nemlig på om Empo Tv fikk lage en reportasje om Stine og meg. Jeg skal innrømme at jeg ikke var helt sikker på hva Empo TV var, men etter Beate forklarte meg at det var en kanal for og med utviklingshemmede kunne vi ikke si annet enn JA! 

Onsdag 13. januar kom de hjem til oss og lagde denne reportasjen. Jeg var utrolig nervøs, men jeg visste innerst inne at det kom til å gå bra og at jeg eide stoffet vi skulle snakke om. Det kom et team på fire - og FOR noen mennesker. Jeg ble helt blåst av banen, en bukett med finere blomster tror jeg ikke du finner. Både jeg og Stine følte oss så trygge på dem, og det hele ble en helt super positiv opplevelse. Jeg vil virkelig anbefale dere å ta en titt inn på http://www.empo.no/ og se på noe av det flotte de driver med. 

Jeg vil takke Empo TV for å gi Stine og meg muligheten til å fortelle historien vår, men jeg vil også takke hver eneste en av dere som leste og delte innlegget videre. Uten noen av dere hadde ikke noe av dette skjedd, og det er jeg så uendelig takknemlig for.

Jeg vil også gi en spesiell takk til Beate, du er virkelig en fantastisk dame - og du er så god og enkel å snakke med. Jeg må nok innrømme at jeg fortsatt ikke tror helt på at du er 41 år gammel, men som du sier - alder er bare et tall! 

Igjen sitter jeg her og er litt tom for ord, men Stine og jeg gleder oss så enormt mye til å se resultatet. Jeg kommer nok til å legge ut detaljene her på bloggen når jeg får de, men den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves - håper jeg!

TUSEN TAKK! 



- Frida Sophie Laabak

10 TING DU IKKE VISSTE OM MEG #1

Siden bloggen min er relativt ny og mange av dere kanskje ikke vet så mye om meg, tenkte jeg det kunne vært morsomt å ha en serie innlegg som kommer i ny og ne med fakta dere mest sannsynlig ikke vet om meg! 

♥ Jeg er naturlig helt platinablond. Håret mitt har selvfølgelig blitt litt mørkere med årene, men da jeg var liten var håret mitt nærmest hvitt. Det er få som tror på meg når jeg sier det, men de gangene jeg har vist folk bilder har de fått sjokk - jeg overdriver altså ikke. Jeg skal innrømme at jeg er litt glad for at håret mitt har blitt litt mørkere, for selvom jeg nå farger og striper det så er det fint at jeg ikke har en kritt hvit ettervekst som kommer. 

♥ Den grønne jenta. Nå som vi først er inne på meg som liten tenker jeg å fortelle dere om fantasi-vennen min fra da jeg var liten. Dette var en jente som var helt identisk med meg, men grønn. Hver eneste gang jeg hadde gjort noe galt sa jeg bare: "Ja men det var ikke meg, det var den grønne jenta." Sjokkerende nok slapp jeg ganske så ofte unna med det. Jeg likte også å se for meg ting hun gjorde, jeg husker til dags dato at jeg fortalte vennene mine om at hun skatet naken oppe i himmelen. Hadde det bare vært like enkelt å slippe unna med ting i eldre alder. 

♥ Jeg gikk på friidrett i 9 år. Friidrett har alltid vært min største lidenskap, og selvom jeg ikke driver aktivt med det lenger, følger jeg med på alt av internasjonale stevner. Jeg tror den største tabben i mitt liv var å legge piggskoene på hyllen, men grunnet skader om mangel på motivasjon så jeg ingen annen utvei. Drømmen min er å kunne slå min personlige rekord på 600 meter - om jeg så er 80 år så skal det skje. Får bare håpe muskelen min ikke ryker igjen. 



♥ Enten så bryr jeg meg, eller så kunne jeg ikke brydd meg mindre. Når det kommer til hvordan jeg ser ut så finnes det ikke noe enten eller. Enten så skal både sminke og antrekk være "on point", eller så kunne jeg ikke brydd meg mindre. Bildet over her er et eksempel, jeg har ikke noe problem med å vise meg uten sminke og ta forferdelige bilder, men hvis jeg først har sminket meg gir jeg meg ikke før bildet er nogenlunde bra. 

♥ Utveksling i Australia. En av mine største drømmer var å dra på utveksling til Australia, dessverre så skjedde det ting som gjorde at denne drømmen ikke ble realisert - men jeg kom meg til slutt til Australia i høst og det var en drøm som gikk i oppfyllelse. For et land og for en kultur, jeg elsket det. 

♥ Jeg elsker matte. Ja, du leste riktig! Jeg er en av de få som faktisk elsker matte og gledet meg til mattetimene. Jeg er ekstremt logisk av meg, og elsker spørsmål med kun ett riktig svar. Historie og geografi forvirrer meg bare - for man kan svare på så mange forskjellige måter og det er så mye å huske på, men i matte derimot er det ett svar og noen få riktige fremgangsmåter. Holdt faktisk på å kjøpe meg en mattebok her om dagen, kun for å sitte og kose meg med regnestykker. Det skal sier at det finnes ett unntak da - og det er geogebra, huff. 

♥ Dance moms. Jeg elsker generelt sett et skikkelig søplete reality program, men dance moms tar kaken. Jeg elsker virkelig å se det klikke for Abby, alt dramaet med mødrene, jentene som er fantastiske dansere og all denne favoriseringen. Kan virkelig kalle dance moms for min "guilty pleasure." 

♥ Jeg elsker poteter i fylla. Dette er noe jeg har oppdaget det siste året, på russeballet i fjord spiste jeg vell opp restene av alle potetene på fairy-bordet. Vi skal ikke lenger enn til nyttårsaften før jeg igjen fant en bolle med poteter og knasket på de. Jeg syns visst også de er best helt uten saus - gjerne med skallet på. 

♥ Instagrammen min har blitt slettet 3 ganger. En dag skulle jeg logge inn på instagram og det kom opp at brukeren min ikke eksisterte - jeg prøve alt jeg kunne, men fikk den ikke tilbake igjen. Da jeg omsider lagde meg ny ble også denne slettet, og ikke nok med det så ble den også det på andre forsøk. Heldigvis fikk jeg beholde den den tredje gangen, men jeg er fortsatt lei meg for at jeg mistet så mange av de gamle bildene jeg ikke hadde lagret noe sted. 

♥ Energikampen. Da jeg var liten var min største drøm å være med på energikampen. Det var så voldsomt at jeg kunne ligge å gråte på kvelden i frykt for at jeg aldri fikk være med. Jeg hadde planlagt med to av vennene mine om at vi skulle søke sammen, jeg hadde også funnet ut hvordan vi skulle filme søknadsvideoen og hva vi skulle si - men da det ble tid for vårt kull hoppet de over oss og gikk redd på 97. Det var en av mine verste dager noen sinne, og jeg kjenner til dags dato på skuffelsen over årstallet som stod på hjemmesiden. 

- Frida Sophie Laabak. 

 

ME TIME

Noe av det beste jeg vet er meg-tid. Jeg er ganske glad i å være alene, og trives ganske godt i mitt eget selskap. Som nevnt tidligere her på bloggen er jeg veldig glad i å bade, og disse meg-kveldene går mer enn gjerne til et langt varmt bad med mine favoritt produkter. Det er ikke før den siste tiden jeg har begynt å virkelig bry meg om kroppen min - i den forstand at jeg holder den fuktig og frisk. Jeg tror det er viktig for alle å sette av tid til seg selv, spesielt hvis du har stressende hverdager så kan det å bare sette seg ned med en ansiktsmaske, en god kopp te og favoritt programmet på TV gjøre underverker. Derfor tenkte jeg nå å vise dere mine topp produkter som jeg bruker i denne gode meg-tiden. 



♥ Det absolutt første jeg gjør er å fylle et varmt godt bad. Dersom jeg ikke har noen badebomber bruker jeg en av I love... såpene, disse lukter fantastisk og gir masse fine bobler. 

♥ Det første jeg liker å gjøre i badekaret, er å farge vipper og bryn. Jeg har prøvd en del forskjellige merker, men min nåværende favoritt er Depend sin. Jeg bruker fargen brunsvart selvom jeg er blond, for jeg liker looken av litt mørkere øyenbryn. Siden jeg heller ikke har blitt velsignet med fyldige bryn er det denne fargen som får de til å poppe mest. 

♥ Duftlys må jeg alltid ha rundt meg når jeg bruker tid på meg selv, her er en av mine favoritter som er jordbær-lyset til IKEA. Selvom det ikke har en veldig avslappende lukt, liker jeg den søte duften det skaper i rommet rundt meg. 

♥ I badekaret liker jeg veldig godt å skrubbe kroppen, jeg føler jeg blir kvitt all møkk og døde hudceller. Jeg elsker denne fra The body shop, mange kroppsskrupper etterlater huden tørr og stram, mens denne etterlater en god myk hud. Det kjennes nesten ut som om du har spurt inn kroppen din i en fantastisk duftende olje. 

♥ Selvom kroppsskrubben etterlater huden min god og myk, liker jeg å smøre meg inn med den likt duftende body-butteren etterpå. Denne kombinasjonen gir seriøst den mykeste huden noensinne. 

♥ Etter jeg har smurt inn kroppen min og tatt på meg behagelige klær liker jeg å bruke en peel-off maske. Favoritten min er Formula 10.0.6 sin Get your glow on maske, den lukter helt fantastisk og etter et varmt bad føler jeg den virkelig får renset porene mine i ansikter. 

♥ Før jeg hopper til køys bruker jeg Origins sin Drink-up intensive mask, denne har virkelig gjort underverker for min ekstremt tørre hud - og selv om det står at man skal bruke den ca 3 ganger i uken, bruker jeg den minst 5. Denne har virkelig vært en livredder denne vinteren. 



Hva er dine me time essentials? 
- Frida Sophie Laabak

LATE NIGHT TUMBLR'ING

Jeg elsker å drømme meg bort i tumblr. Jeg blir inspirert, jeg gråter, jeg ler og jeg reblogger altfor mye. Min tumblr består av mine største drømmer, og mitt dypeste mørke. Jeg vet ikke i nøyaktig hvor mange år jeg har hatt denne siden, men jeg kan bla i flere timer og huske forskjellige faser i livet mitt. Jeg elsker det.

Noen av mine av mine favoritt poster er alle quotsene og diktene - så jeg tenkte å dele noen av kveldens favoritter med dere. 








Her er min Tumblr!
- Frida Sophie Laabak

JEG ER SYKT SELVOPPTATT

http://www.aftenposten.no/meninger/sid/Sykt-perfekt-Nei_-bare-sykt-selvopptatt-8320003.html

For en uke siden i dag startet en serie på TV2 som heter "sykt perfekt. Dette er en dokumentarserie som følger 7 unge jenters hverdag og handler om hvordan de egentlig har det - når det kommer til det å være pliktoppfyllende, men også det ganske tabubelagte temaet om psykisk helse blant ungdom. Jeg som mange gledet meg til programmet skulle begynne, da jeg personlig også har følt på presset fra sosiale medier og kjent på det velkjente "flink pike-syndromet". 

Da jeg så første episode med en venninne satt vi egentlig bare og snakket og diskuterte gjennom hele episoden, da jeg derimot så den på nytt alene strømmet tårene på. For første gang følte jeg at det ble satt lys på min hverdag gjennom videregående. En hverdag som bestod av å grue seg til å dra på skolen, måtte gå ut av timer pga angst, telefonen hjem til mamma om at jeg ikke orket mer og at hun måtte komme å hente meg. For første gang følte jeg at det ble satt lys på det lærerne mine ikke trodde på - og en hverdag som ikke ble tilrettelagt slik at jeg kunne fullføre videregående. Panikkangsten var også et tema, kampen mot denne angsten har jeg kjemper for harde livet siden i høst, og å se noen andre gå gjennom det samme gjorde at jeg ikke følte meg så alene og mislykket. Det var godt for meg å se at jeg ikke er alene.

Noen dager senere satt jeg og en av mine beste venninner Danielle og snakket om serien, da spurte hun meg om jeg hadde lest innlegget som het "Sykt perfekt? Nei, bare sykt selvopptatt." Jeg kjente med en gang hun nevnte det at det begynte å boble inni meg, jeg følte igjen på det å ikke bli trodd på, det å få et stempel om at du enten er lat eller bare vil ha oppmerksomhet fordi du ikke klarer å få en femmer i hvert eneste fag. En serie som hadde fått meg til å føle meg mindre alene ble nå til noe jeg var redd for å lese om, jeg er nervøs for å se episoden i kveld, for isteden for å fokusere på serien vil jeg nå kun tenke på hva kritikerne der ute har å si. Jeg som like så godt kunne vært en av de jentene, er nå mer redd for hva samfunnet vil stemple meg som. 

Personen bak innlegget skriver på et tidspunkt: "Jeg er litt lei av å høre at samfunnet må ta ansvar for unge jenters selvfølelse, jeg er litt lei av å høre om kroppspress blant jenter, jeg er litt lei av å høre om karakterpress og jeg er litt lei av å høre om press generelt."
Samfunnet den dag i dag er ikke en drøm å vokse opp i, og jeg tror at samfunnet alltid har, og alltid til en viss grad vil ha ansvar for jenters selvfølelse. Du sier også at vi ikke er ofre fordi vi bruker flere timer på sosiale-medier og sammenligner oss selv med andre, ingen her har valgt å ta en offerrolle - problemet og konsekvensene av sosiale medier blir belyst. Jeg har tatt silikon - ikke fordi jeg har lest bloggene til de med store silikonpupper, ikke på grunn av alle disse bikinibildene på instagram, men rett og slett for mitt eget selvbilde. Om ikke sosiale medier hadde eksistert så er det ikke sikkert jeg hadde lagt meg under kniven med en gang jeg fylte atten, men uansett hadde jeg sett alle disse flotte jentene på stranden og ønsket at jeg hadde det selv. Jeg tok ikke silikon for noen andre enn meg selv, men det gjør meg vell i dine øyne bare enda mer selvopptatt. Karakterpresset du snakker om er faktisk er reelt problem, lærere på videregående og samfunnet forteller deg indirekte at om du ikke har gode nok karakterer så har du ingen fremtid, å sitte i kassen på REMA 100 som voksen blir sett på som en skam - så hva skal vi gjøre vi da? Vi som ikke forstår historie og geografi, men som er kjempe flinke i matte og psykologi? Samfunnet har faktisk et ansvar - og presset du er lei å høre om er faktisk en del av virkeligheten vi unge jenter lever i i dag. 

Som du sier så er ikke "ung-jente" en diagnose, men virkeligheten for mange er tøff. Fokuset i denne serien er på jenter, men jeg klarer ikke la vær å lure på om fokuset hadde vært et annet om det var like mange gutter som jenter i serien. Vi jenter har alltid en tendens til tilegne oss stempler lettere enn gutter. Har jeg sex med 3 gutter på kort tid vil jeg få stempelet som hore, gjør en gutt akkurat det samme får han enten cred av guttene eller slipper unna med at jentene snakker litt om han. Blir du provosert fordi det er jenter? eller er det fordi du i din virkelighet ikke vil godta at alle takler press forskjellig?

Vi lever i et samfunn hvor sosiale medier spiller en større og større rolle. Det blir utlevert eksamensoppgaver hvor temaet er sosiale medier, og det er nettopp fordi sosiale medier har fått en stor rolle i samfunnet vårt. Jeg har ikke fullført videregående, jeg måtte droppe ut fordi jeg var for deprimert til å fortsette og jeg kjente at angsten bygde seg opp i det jeg satt foten inn på skolen. Jeg har tatt silikon fordi jeg ikke var fornøyd med kroppen min. Jeg sliter med panikkangst og vekker mamma midt på natten fordi jeg trenger hjelp. Jeg prøver alt jeg kan å være en flink pike, men har innsett at jeg ikke klarer det. Jeg blir skuffa om jeg får en treer på en prøve. Det er som du sier, noen ganger er det bare hardt å være ung, men det betyr da vell ikke at det er greit at så mange unge jenter OG gutter sliter med å komme seg gjennom hverdagen i 2016? 

Ikke alle unge jenter sliter med det som kommer frem i serien, men jeg tror poenget er at vi må ta det på alvor før det utvikler seg til et større problem enn det det allerede er. I kveld skal jeg nok igjen gråte litt og kjenne meg igjen i hva disse jentene går gjennom - og jeg skal kjenne på det at jeg ikke er alene. 

Om det å gi en stemme til de som sliter er å være selvopptatt eller offer, vil jeg med glede være begge deler. 



- Frida Sophie Laabak

10 SPØRSMÅL

(Inspirert av drow.blogg.no)

♥ Har du noen gang tvilt på andres eksistens, bortsett fra din egen?
- Jeg er veldig logisk av meg, og finner veldig mye rart og fascinerende. Jeg er ekstremt fascinert av menneskehjernen og spesielt den psykologiske delen av den. Den eksistensen jeg derimot tviler mest på er Gud's. Det er ikke ment mot dere som tror, men jeg klarer ikke forstå hvordan det skal være mulig - og heller ikke hvordan mennesker som lever i fattigdom eller har gått gjennom noe forferdelig kan tro på at det finnes en herre, for hvorfor fins det da så mye faenskap i denne verden?

♥ En person du aldri vil møte (igjen)?
- Øyeblikkelig klarer jeg ikke å komme på en person jeg aldri ville møtt, jeg liker å skape mine egne inntrykk av mennesker før jeg dømmer. Mange ville nok svart Hitler eller mennesker som det, men som nevnt tidligere så er jeg veldig nysgjerrig på hva som får mennesker til å være som de er. Skal jeg derimot velge en person så må det bli Breivik, jeg tror aldri jeg hadde klart å se det mennesket inn i øynene, og jeg tror han hadde dratt ut en side i meg jeg aldri vil se. 

♥ Hvordan vil du beskrive deg selv med tre positive - og tre negative adjektiver?
- De tre negative må nok være: sjenert, sta og for streng mot meg selv.
De tre positive er nok: omsorgsfull, ærlig og lojal.



♥ Hva har vært din favoritt alder så langt?
- Jeg klarer ikke velge en spesifikk alder, men jeg må nok si barnehagealderen. Det er en tid i livet mitt som jeg husker som veldig fin og uten for mange bekymringer. Jeg har også veldig mange fine minner fra barnehagen og jeg tror helt ærlig det er noen av mine lykkeligste år. Bortsett fra den gangen jeg fikk kjeft for å ha stjålet et stempel fra kontoret til lederne, ops. 

♥ Hvem er din verste fiende?
- Min verste fiende er meg selv. Jeg har alltid for høye forventinger til meg selv, og det er jeg som er hardest og strengest med meg selv. Jeg klarer ikke godta hvis ting ikke går som det skal, og føler ofte at jeg feiler dersom det blir tilfellet. Det er også jeg som gir meg selv dårligst selvtillit, jeg prøver så godt jeg kan å overtale meg selv at det er kun jeg som legger merke til dersom øyenbrynene mine ikke er helt like en dag - så det er absolutt meg selv jeg må jobbe med. 

♥ Du har nettopp funnet 1000 kr, hva gjør du?
- Først ville jeg så klart prøvd å finne eieren. Hvis vi ser bort fra det som et alternativ så ville jeg nok kjøpt meg et ringlight eller noe til å forbedre bildene mine her på bloggen. Eller så ville jeg kjøpt meg denne Prada parfymen som jeg ønsker meg så fryktelig!

♥ Hva er en spesiell, eller uvanlig ting du er redd for?
- Jeg tror ikke jeg er redd for noe uvanlig, men jeg tror jeg er over gjennomsnittet redd for haier. Da jeg var liten fortalte storesøsteren min meg at det var haier i badekaret, da jeg svarte at man ikke kunne se dem sa hun at de var usynlige, men at de kan bite av meg tærne. Det var nok der det startet, og til dags dato kan jeg prestere å på panikk i basseng fordi jeg ser for meg at en stor hvithai er etter meg. 



♥ Er du en god løgner?
- Absolutt ikke! Jeg klarer ikke ljuge uansett hvor godt jeg prøver, det ender bare opp med at jeg fniser meg ihjel eller bryter sammen og forteller sannheten med en gang. Noe av det verste jeg vet er også uærlighet, så jeg ljuger aldri, med mindre jeg må. 

♥ Hvor lenge kan du gå uten å prate?
- Jeg er ikke en person som er veldig pratesyk, så med mindre mamma lurer på noe eller jeg er sammen med noen, kan jeg sitte stille på rommet mitt uten å prate i mange timer. Jeg liker godt å være for meg selv, i mine egne tanker og bare være.

♥ Hvis du kunne stilt et spørsmål til deg selv i fremtiden, hva ville du spurt om?
- Jeg ville spurt om jeg hadde det bra. Jeg tror at uansett hva jeg hadde spurt om så hadde fremtidens meg vært akkurat den samme på grunnlag av valg jeg en gang syns var riktige. Hadde jeg svart at jeg ikke hadde det bra, hadde jeg nok bare jobbet ekstra hardt for å finne gleder i små ting. Vi kan ikke styre fremtiden, og det er noe jeg blir flinkere og flinkere til å godta. 

 

Hva ville du spurt den fremtidige deg om?
- Frida Sophie Laabak

MY FAVOURITE BREAKFAST

Når det kommer til middager på kjøkkenet er jeg på grensen til håpløs, men søtsaker er jeg derimot glad i og relativt flink til å lage! De siste ukene har jeg brukt en oppskrift på amerikanske pannekaker som er bedre enn alle andre jeg har prøvd - det har fort utviklet seg til å bli min yndlings frokost. Denne oppskriften er laget av Jamie Oliver, og det slår nok aldri feil. Jeg satt og tenkte på det tidligere i dag, og jeg har en tendens til å spise disse nesten hver eneste mandag, mens jeg koser meg med den nye episoden av Keeping up with the Kardashians. Derfor tenkte jeg nå å dele denne oppskriften med dere, slik at dere kanskje også får en ny favoritt på frokostbordet. 



DET DU TRENGER -

♥ 3 store egg
♥ 115g hvetemel
♥ 1 toppet ts bakepulver
♥ 140 ml melk
♥ 1 klype salt

 

- FREMGANGSMÅTE - 

♥ Skill eggehvite og eggeplommer i hver sin bolle.
♥ I eggeplommene blander du inn mel, bakepulver og melk.
♥ Tilsett en klype salt i eggehviten og pisk til eggehvitene er stive. 
♥ Bland forsiktig eggehviten inn i den andre røren ved hjelp av en slikkepott, 
slik at du beholder luftigheten til eggehvitene. 
♥ Stek på middels varme i en stekepanne uten smør til de er gyldenbrune på begge sider.
♥ Topp med dine favoritt toppinger og nyt. 



Blir dette noe å se på ditt frokostbord?

- Frida Sophie Laabak

Å VOKSE UT AV VENNSKAP

Jeg har alltid vært en av de personene som heller vil ha en håndfull gode venner, enn utallige bekjente. Jeg har alltid trives bedre i små grupper kontra store. Jeg er mer glad i kosekvelder med en god film, god mat og fine samtaler, enn store vors og turer på byen. 

Jeg er ikke så veldig utadvendt av meg. Jeg liker best og omgås mennesker jeg kan stole 100% på, hvor jeg kan være meg selv fult ut uten å tenke på hva de sier om meg etterpå. Jeg er en veldig åpen person, og sier kanskje mer enn det mange egentlig trenger å vite. Jeg liker å dele tanker og erfaringer- og jeg liker å få høre om andres tanker og erfaringer. Det har ikke vært lett, men jeg har funnet min håndfull mennesker.

Gjennom livet så møter man mange mennesker - noen av de blir til livslange forhold, men andre tar seg kanskje bare en svipptur innom for å lære deg noe. Spesielt i denne velkjente ungdomstiden kan vennskap være vanskelig, ikke bare skal du finne deg selv og hva du vil gjøre med livet - men du skal også, kanskje spesielt som jente, gjennom en haug med drama.

Alle vil på et tidspunkt stole på feil person, alle vil på et tidspunkt føle seg presset til å si eller gjøre noe de ikke mener eller vil. Det er kanskje vanskelig å forstå, men vi skal lære av disse menneskene. Du skal bli såra, mest sannsynlig få et rykte på deg, du skal rett og slett drite deg litt ut - men det viktigste er at du tar med deg hva det har lært deg.

Jeg var en av de jentene som lot meg selv bli kastet rundt. Jeg var en av de som ville "please" alle, som var livredd for at ikke alle skulle like meg. Det verste var den vonde frykten for å bli utestengt. Jeg var alltid ute etter en form for bekreftelse, det viktigste jeg har lært en nok at den eneste personen som kan gi deg denne bekreftelsen er deg selv. 

De siste årene har jeg vokst ut av mange vennskap, jeg har valgt å fjerne de menneskene i livet mitt som ikke er der jeg er. Du føler kanskje det er feil å si, men noen ganger er det faktisk så enkelt at du vokser fra vennskapet, spesielt i tiden rundt ungdomsskolen og videregående. Noen jenter og gutter klarer ikke å legge fra seg ungdomsskole dramaet, noen mennesker vil, uansett hva du trodde om dem, dolke deg i ryggen. På et eller annet tidspunkt på du si til deg selv at du ikke vil leve sånn, og du vil sitte igjen med en håndfull venner du har det fantastisk med.

Om du som leser dette står i en situasjon hvor din aller beste venn har gjort noe forferdelig mot deg, så husk at alt blir bedre - og at om personen virkelig hadde vært din aller beste, så hadde han/hun aldri gjort dette mot deg. Uansett hvor trist er det å si: du må falle for å kunne reise deg opp igjen. Og når du først kommer deg opp vil du se mye klarere, du vil se hvem som er dine ekte venner - og hvem som bare tok seg en tur innom livet ditt for å lære deg noe. 


Meg og min beste venninne, definisjonen på et ekte og ærlig vennskap ♥

 

- Frida Sophie Laabak
 

Les mer i arkivet » Mars 2017 » April 2016 » Februar 2016
hits